I disse tider er det mye fokus på situasjonen i Oslofjorden og mange er spent på hva som blir resultatet av forslaget til fiskeritiltak som Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet nå har sendt ut på høring. Tiltakene innebærer 3 store fredningssoner hvor alt av fiske er forbudt i tillegg til sterke begrensinger i yrkesfiske som bl.a. innebærer full stopp i brislingfisket og forbud mot bunntråling for fartøy over 11 meter innenfor grunnlinjen. Jeg vil med dette innlegget argumentere for hvorfor jeg mener tiltakene er helt riktige og nødvendige, og samtidig legge frem statistikk innenfor flere temaer som understøtter dette.
NB! Dette innlegget tar for seg forslagene til fiskeritiltak, problemstillinger knyttet til andre viktige temaer som rensing av nitrogenutslipp, avrenning fra landbruket, klimaendringer, sel, skarv m.m. vil ikke bli omtalt i denne omgang selv om jeg anerkjenner at alle sammen er med på å påvirke tilstanden i Oslofjorden.
Følgende tiltak sendes ut på høring:
Det tillates kun fritidsfiske etter fisk med håndholdte redskaper i Oslofjorden
Antall teiner som kan brukes i teinefiske av fritidsfiskere halveres (fra 20 til 10 stk per person)
Antall teiner som kan brukes i hummerfisket av fritidsfiskere halveres (fra 10 til 5 stk per person)
Fiske med reketeiner forbys i fritidsfisket
Adgangen til å gi dispensasjon fra påbudet om sorteringsrist i fisket etter reke med reketrål og fisket etter kreps med krepsetrål fjernes
Bruk av oppsamlingspose og krepsespalte i fisket etter reker med reketrål og fisket etter kreps med krepsetrål forbys
Fiske med bunnsatte garn, line, snurrevad, ruser og annen redskap egnet til å fiske bunnfisk forbys i hele fjorden
Adgangen til å gi dispensasjon fra forbudet mot bunnsatte garn fjernes
Adgangen til å gi dispensasjon fra forbudet mot fiske i gytefelt for torsk fjernes
Fartøy med hjemmelslengde over 11 meter i fisket etter reke med reketrål og fisket etter kreps med krepsetrål kan kun fiske utenfor grunnlinjene
Fiske etter brisling og sild forbys i Oslofjorden, innenfor en linje som følger de sørlige grensene til nasjonalparkene
Hvorfor er det riktig å forby alt fiske inkludert fritidsfiske innenfor de tre fredningssonene?
Det bor 1,6 millioner mennesker langs Oslofjorden og en stor andel av disse menneskene bruker fjorden i en eller annen form. Det er med andre ord et enormt trykk fra befolkningen, da særlig i indre Oslofjord. Det finnes dessverre lite tilgjengelig data for å måle konsekvensene av fritidsfiske i Oslofjorden, men noe undersøkelser finnes som kan gi en pekepinn.
I en undersøkelse utført av Norstat i 2014 ble det avdekket at hele 11% av befolkningen (den gangen 1,2 millioner i stor-Oslo) fisket i fjorden. I 2014 utgjorde det hele 133.000 mennesker som fisket i fjorden i løpet av året.
I 2016 utførte NMBU i samarbeid med Norstat en enda grundigere undersøkelse for hele Oslofjorden som kombinerte spørreundersøkelser i felt (på sjøen) med intervjuer på telefon. Totalt ble over 400 fiskere intervjuet på og langs fjorden, mens det ble utført over 4000 intervjuer på telefon. Resultatene av denne undersøkelsen viste at det i perioden 2015-2016 var hele 386.000 mennesker som hadde fisket i Oslofjorden! Tallet er enormt.
Videre ble det avdekket i undersøkelsen at det i snitt ble landet over 30kg fisk pr. person i 2016!
Det ble i undersøkelsen regnet på mengden fisk som ble tatt i fritidsfiske i indre Oslofjord i perioden 2010-2016, og man tok da utgangspunkt i et veldig forsiktig tall. I stedet for å bruke 30kg som var snitt i 2016 satte man et tall på 12,1kg per fisker i året i perioden 2010-2016. I snitt utgjorde dette da hele 1617 tonn fisk i året i snitt i indre Oslofjord. Det kan nevnes at det i 2016 ble landet 24 tonn totalt av yrkesfiskere i indre Oslofjord.
Altså landet fritidsfiskere 67 ganger mer fisk enn yrkesfiskere i indre Oslofjord i 2016.
Selv om det er knyttet usikkerhet til tallene for fritidsfiske er altså resultatet uansett oppsiktsvekkende, for indre Oslofjord er belastningen fra fritidsfiske enormt mye større enn fra yrkesfiske. Dette er også logisk med tanke på at det er svært få yrkesfiskebåter igjen som fisker i indre Oslofjord.
Fritidsfiskere landet 67 ganger mer fisk enn yrkesfiskere i indre Oslofjord i 2016.
Nå har jeg problematisert fritidsfiske med stang og snøre i indre Oslofjord, men vi har også en annen type fritidsfiske, nemlig fiske med faststående redskaper, altså garn og teiner. Her er også tallene usikre, og det er min påstand at det er store mørketall knyttet til tapte redskaper som bedriver såkalt "spøkelsesfiske" i fjorden. Som aktiv sportsfisker er det ikke få ganger jeg har fått både gamle garn og teiner på kroken, samt sett tydelige tegn på ekkoloddet som antyder gjenglemt garn som står på bunn og fisker.
Slik reglene er i dag så kan hvem som helst dra på butikken og kjøpe seg 10 hummerteiner eller 20 krabbeteiner og så dra ut på sjøen og sette dem uten noen som helst forkunnskap. Ja, hummerfiske skal registreres, mens krabbefiske med teine krever ingen registrering. Og at det er mange "grønnskollinger" som setter teiner, det ser vi som ferdes på sjøen hver høst. Teiner settes ukritisk på alle mulige plasser, inkludert mitt i leia der fritidsbåtene ferdes. Da jeg passerte gjennom Vrengen på Tjøme en høstdag i fjor måtte jeg kjøre slalom innimellom alle teiner som var satt, noen med godt synlige blåser, andre brukte hva man hadde tilgjengelige av flytegjenstander inkl. vanlige spylervæskekanner som knapt er synlig for båtførere.
Fiskeridirektoratet har laget en app som heter "Fritidsfiske". Her kan man gå inn og registrere tapte teiner. Går man inn i appen så er det pepret med tapte teiner i Oslofjorden. Ja, mange av disse blir heldigvis hentet opp av frivillige som driver med fangst av spøkelsesfiskeredskaper, men vi må også anta at ikke alle som mister teiner registrerer dem i fritidsfiskeappen. Faktisk så kan vi nok gå ut fra at brorparten ikke gjør dette.
I tillegg har vi alle teinene som ble mistet i årene før fritidsfiskeappen ble etablert i 2017. På bakgrunn av dette mener jeg det er riktig å redusere antall hummerteiner fra 10 til 5 pr. fisker og antall krabbe eller krepseteiner fra 20 til 10 stk. pr fisker. Jeg ville dog tatt det enda et steg videre. Krav om kurs og sertifisering av teinerfiskere før man får lov å sette teiner. I tillegg krav til unik merking (serienummer) av hver enkelt teine, i tillegg til navn, telefonnummer og adresse slik det er i dag, slik at det er mulig å kontrollere hvor mange teiner som har gått tapt hos hver fisker etter endt sesong.
På toppen av dette vil jeg spille inn et forslag om bøtelegging for tapte teiner. Inntekter fra bøteleggingen kan brukes til en panteordning som gjør at frivillige som driver med spøkelsesfiske kan pante inn tapt redskap og på denne måten få dekket utgifter til utstyr og tiden man bruker på gjenfinne spøkelsesredskaper. Dette vil være en vinn vinn situasjon for alle parter.
Nå kan det kanskje virke som undertegnede ønsker å frikjenne yrkesfiske som en medvirkende faktor til tilstanden i Oslofjorden, men slik er det ikke. Det som er viktig her er å vise hvor stor innvirkning fritidsfiske faktisk har på uttaket av fisk i indre Oslofjord.
Det er en kjent sak at fritidsfiskere skylder på yrkesfiskere for nedgangen i fiskebestanden, og at fritidsfiskere mener uttaket i fritidsfiske er minimalt. Stort mer feil kan det altså ikke bli dersom man ser på indre Oslofjord, og dette er hovedgrunnen til at jeg mener at valget om å etablere de tre store fredningssonene i Oslofjorden er riktig. Det å tillate fritidsfiske i fredningssonen i indre Oslofjord vil medføre at effekten av å etablere fredningsområdet blir helt marginalt. Jeg mener derfor at vi må svelge den bitre pillen og legge vekk fiskeredskapene i denne delen av fjorden de neste 10 årene dersom fremtidige generasjoner igjen skal kunne få gleden av å høste av et bærekraftig overskudd i fjorden.
Når det gjelder yrkesfiske i ytre Oslofjord så viser statistikk et helt annet trykk enn det vi ser i indre Oslofjord. Jeg har også her hentet ut fangstdata fra Fiskeridirektoratet helt tilbake til år 2000 og satt opp noen ulike grafer for illustrasjon. Vi kan starte med å se på total fangst (alle arter inkl. skalldyr og reke) i fangstfeltene 20 og 21 som utgjør ytre Oslofjord.
Vi ser ut fra grafen at det er en markant nedgang i total fangst rundt 2010 og at tallene fra 2010 og frem til 2024 ligger ganske stabilt med 1300-1500 tonn årlig uttak.
Litt mer interessant blir det dersom vi legger på antall registrerte fiskefartøy på toppen av denne statistikken, og la oss da også inkludere fangstfelt 22 som er indre Oslofjord.
Dataene viser tydelig en nedgang i antall registrerte yrkesfiskefartøy. Oppgangen i yrkesfiskefartøy i perioden 2015-2019 kan nok i hovedsak tilskrives den økende etterspørselen etter leppefisk fra oppdrettsnæringen, noe som gjorde at det var en sterk økning av fartøy som drev med teinefiske etter leppefisk i denne perioden.
Du tenker da at nedgang i totalt fangst er logisk, siden det også har blitt færre yrkesbåter? Vel la oss se på snittfangst pr. yrkesbåt i denne perioden. I toppåret 2007 ble de landet totalt ca. 3860 tonn fordelt på 212 registrerte fartøy. Dette gir en snittfangst på 18,2 tonn i 2007. Samme tall for 2024 var 1359 tonn fordelt på 117 registrerte fartøy, noe som gir et snitt på 11,6 tonn pr. fartøy. Dette er en reduksjon i fangst på 36% pr. båt i 2024 sammenlignet med toppåret 2007. Dette viser at fangstvolum pr. båt er betydelig redusert i denne perioden. Dette forklarer også nedgangen i antall båter, for hvis vi ser rent markedsmessig på tallene, så gir det ingen mening at antall båter halveres på under 20 år dersom fisket hadde vært godt. Hvis det var tilfelle at bestanden var god, så skulle i så fall snittet pr. båt vært fordoblet, men i stedet har det altså sunket med 36%.
Det som er viktig å legge til her, er at bunntråling etter reke er inkludert i tallene som er presentert over her. Reker utgjør over halvparten av fangsten innen yrkesfiske i Oslofjorden og fangsttallene for reke har vært mer stabilt. Dette betyr at fangst av reke er med på å "pynte" på tallene i grafene vist tidligere over her.
Noen tanker jeg gjør meg rundt bunntråling etter reke i Oslofjorden er hvordan dette fisket virker å gå i 10-års sykluser. 2001 var et dårlig år, men etter det gikk det jevnt oppover frem til 2007 som ble et toppår i denne perioden. I 2007 ble det landet nesten 1400 tonn reke i Oslofjorden. Herfra gikk det nedover til bunnåret i 2011. Neste toppår ble 2017, mens foreløpig siste bunn var i 2021.
Det man lett kan se selv innenfor dette relativt korte tidsrommet fra 2000 og frem til i dag er at det landes færre dyphavsreke for hvert "toppår" vi har. Når det gjelder snittfangst pr. fartøy så ser vi imidlertid at antall fartøy nesten er halvert siden år 2000 og at det i 2024 var registrert 52 fartøy som leverte reke.
La oss grave enda litt til i statistikken. Betydningen av toppredatorer i et økosystem er noe som gjentatte er tatt frem som et viktig tema. Dersom man effektivt fjerner toppredatorene så vil man kunne oppleve det som på fagspråket kalles en trofisk kaskadeeffekt. I praksis betyr det at artene som normalt holdes i sjakk av predatorene vil øke i antall, og vil igjen øke predasjonen på arter under seg igjen. Det er bevist at en slik trofisk kaskadeeffekt vil føre til økt forekomst av lurv (det grønne "slimet" som dekker mye av bunnen i strandsonen), grunnet økt predasjon på artene som normalt holder lurven i sjakk.
Når vi ser på disse tallene så mener jeg vi begynner å nærme oss en medvirkende forklaring til hvorfor Oslofjorden fremstår slik den gjør i dag. Grafen viser en nærmest spektakulær nedgang i fangstvolum for de vanligste store predatorene. Ja, noe av nedgangen kan tilskrives økt krav til bruk av skillerist i bunntrålingen. Men se på tallene! En fullstendig kollaps.
Merk at fredningen av kysttorsken ble ikke innført før i 2019, da var allerede fangsttallene nådd bunnen! I toppåret 2004 ble det landet totalt 411 tonn av de store predatorene fordelt på 143 registrerte fartøy. Det gir et snitt på nesten 2,9 tonn per yrkesbåt. I 2019, året fredningen av kysttorsken tredde i kraft (tok effekt halve året) ble det landet 14,3 tonn med store predatorer fordelt på 56 registrerte fartøy. Det gir et snitt på 0,255 tonn, altså 255 kilo(!) per fartøy.
I prosent, en nedgang i fangsttall for store predatorer på hele 96% fra 2004 til 2019!
Hva med andre predatorer? Gråsteinbit er en art jeg kan huske ble fisket da jeg som ung var med min bestefar ut med lokale yrkesfiskere i Nevlunghavn. Selv har jeg aldri fått gråsteinbit på stang i Oslofjorden, og det er det nok svært få andre som har fått.
Som vi ser av grafen, et total kollaps i fangsten av gråsteinbit. Nedgangen startet nok tidligere enn dataene her viser, men vi kan se en virkelig nedgang fra 2005 og frem til i dag hvor den er omtrent fraværende i landingene.
I prosent, en nedgang i fangsttall for store predatorer på hele 96% fra 2004 til 2019!
Ok. Men makrellen da? Den er det jo massevis i fjorden? Vel, la oss se litt på tallene der også.
Igjen så taler tallene for seg selv. Det går jevnt nedover fra toppåret i 2004 og frem til i dag. Laveste tallet er fra 2022 da det ble landet kun 13 tonn makrell i Oslofjorden. I toppåret i 2004 ble det landet nesten 105 tonn makrell fordelt på 56 registrerte båter. Det gir et snitt pr. yrkesbåt på nesten 1,9 tonn. I 2022 ble det landet i snitt 0,7 tonn, eller altså 700 kilo per yrkesbåt. Det gir en nedgang på hele 63%! Og igjen, dersom man skulle være fristet til å si at nedgangen skyldes nedgang i antall fartøy, ja så skulle tallene si at gjennomsnittlig fangst pr. fartøy gått betydelig opp, og ikke ned.
Et eksempel på hva som skjer når toppredatorer forsvinner fra fjorden er at artene som har vært byttet til predatorene får bedre levekår. Med torsken borte har f.eks. krabbene fått utfolde seg i fjorden. Jeg fisker ikke krabbe selv, men har fått høre fra flere at bestanden i fjorden har tatt seg opp.
Grafen over viser hvordan eksplosjonen i fangst av krabbe sammenfaller med kollapsen av torsk i fjorden. Det kan selvsagt være flere grunner til dette, f.eks. at flere gikk over til å fiske etter krabbe når torsken ble borte. En annen årsak kan være at krabbebestanden fikk bedre levekår (flere krabber fikk vokse opp) når deres hovedfiende torsken ble borte.
Hva med hummeren? Hummerfiskere hevder det er mer hummer i fjorden enn noensinne.
Ser vi på grafen over så er det slett ikke slik at det tas mer hummer enn før. Riktignok hadde fangstvolumet en jevn stigning fra år 2000 og frem til toppåret i 2011, men derfra og frem til i dag har fangsten holdt seg stabilt på 3,5-4 tonn. Det er selvsagt verdt å merke seg at dette er hummer landet i kommersielt fiske. Den største andelen hummer som landes hvert år vil jeg tro med sikkerhet er av fritidsfiskere. Likevel, så lenge man har et representativt utvalg så sier fangsttallene noe om hvordan bestanden har utviklet seg over tid.
Et lite forbehold må jeg ta til slutt. Statistikk kan brukes på mange måter. Det var vel i Mark Twain frasen "Det er tre typer løgner: løgn, forbannet løgn og statistikk" ble udødeliggjort. I mitt tilfelle har jeg hentet tallene fra Fiskeridirektoratet sin egen løsning for fangstdata og fremstilt dem i grafene over. Jeg tar det nærmest for gitt at det finnes individer, særlig innen yrkesfiske, som vil argumentere at dataene enten ikke er riktige, eller at jeg tolker dem feil. Hvordan tallene tolkes, det kan debatteres. Men det tallene faktisk viser er dokumenterte data, og disse dataene er det særdeles vanskelig å komme seg rundt.
Hvorfor er det riktig å stanse alt fiske etter brisling i Oslofjorden?
Brisling er regnet som en nøkkelart i økosystemet i Oslofjorden. Den utgjør rett og slett matfatet for mange marine arter i Oslofjorden, fisk, pattedyr og fugler. Både Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet innrømmer at de ikke har gode nok data til å gjøre en god bestandsvurdering av brislingen, men de antyder at bestanden er god. Det finnes ikke en egen kvote for kystbrisling i Oslofjorden, denne regnes som en del av kvoten for Skagerrak.
Figuren over viser fangstdata for brisling i Oslofjorden fra 2002 til 2024. I tillegg er antall registrerte fartøy som har levert brisling vist med oransje linje. Det vi kan se er at både antall tonn landet og antall yrkesfartøy har gått ned. I toppåret 2007 ble det landet 1510 tonn med kystbrisling fordelt på 10 båter. Det gir et snitt på 151 tonn pr. yrkesbåt. Herfra gikk det jevnt nedover til bunnåret i 2007 hvor de kun ble landet 53 tonn med kystbrisling. Herfra og frem til i dag har fangsten gått litt opp og ned og i 2024 ble det landet 348 tonn fordelt på 4 registrerte båter. Dette gir et snitt på ca. 87 tonn pr. båt. Dette gir imidlertid ikke et riktig bilde av snitt per båt da det i praksis er kun to båter som tar opp mesteparten av kystbrislingen, og disse to båtene samarbeider om fisket.
Grafen over viser kystbrisling tatt i Skagerrak (i praksis Oslofjorden) i perioden 2018-2024 fordelt på fartøy. Her går det tydelig frem at selv om det er flere fartøy som står registrert, så er det tre fartøy som står bak nesten all fangsten. Det er ingen hemmelighet at dette er fartøyene Ø 0100H Spjærlys, Ø 0150H Spjæringen Senior og Ø 0300H Spjæringen. Spjæringen senior hadde sin siste sesong i 2019 og etter det er det fartøyene Spjærlys og Spjæringen som nesten alene står for all fangst.
Selve fisket etter kystbrislingen foregår primært om vinteren på grunt vann helt inne i fjæresteinene langs kysten av Vestfold og Telemark. På denne tiden kommer brislingen inn i fjordene for å gyte. Fremgangsmåten er at man fisker i mørket, ved bruk av kraftige lystkastere som lokker bl.a. plankton inn til båten. Dette igjen lokker brislingen til å komme etter. Lysbåten kjører rundt til man er fornøyd med mengden brisling som er lokket inn, da kommer hovedbåten, kaster nota og løfter brislingen opp. Man kan ta opp flere hundre tonn i løpet av et par døgn med denne fiskemetoden.
Så altså, bruke lys til å lokke fisk som gyter inn, så sope opp mest mulig fisk på kortest mulig tid. Uten tvil et effektivt fiske, men også et moralsk tvilsomt fiske. Hvordan hadde vi reagert dersom noen hadde gått inn i gytebekken med lystkaster, blendet sjøørreten og så spiddet den? Dette er en kjent, svært effektiv fiskemetode, som heldigvis er forbudt fordi den er helt ødeleggende for gytingen til sjøørreten.
Spjæringen er involvert i mye annet fiske langs hele Norges kyst, men det er å anta at det årlige fisket i Januar utgjør en fin nyttårsbonus for mannskapet ombord.
Du vil kanskje tenke at det er bra at det fiskes brisling i Oslofjorden, at det er kortreist mat og skaper lokal verdiskapning på land? Vel, da kan du tenke om igjen.
Som vi ser av figuren over, det leveres knapt kystbrisling lokalt i Oslofjorden i det hele tatt, med unntak av 2,4 tonn som ble levert av en mindre båt i 2024 så blir all kystbrisling fraktet med båt til enten Sverige eller Danmark (Skagen) og levert der. Så argumentet "kortreist mat" stemmer iallefall ikke. Verdiskapning lokalt langs Oslofjorden? Null og niks. Og når først båtene har kjørt til Danmark eller Sverige, så gjøres selvfølgelig bunkring og reparasjoner også der, da dette er billigere enn å gjøre lokalt langs Oslofjorden i Norge.
Så da står man igjen med at vi opprettholder et fiske på en nøkkelart i Oslofjorden, hvor vi ikke med sikkerhet kan anslå bestanden, og det ikke er forsket nok på ringvirkningene av uttak i næringskjeden og økosystemet. Dette kun for at et få antall personer ombord i et par båter skal kunne heve nyttårsbonusen sin.
Jeg mener derfor at det er helt riktig, og på høy tid, at brislingfisket i Oslofjorden forbys.
Vi opprettholder et fiske på en nøkkelart i Oslofjorden, hvor vi ikke med sikkerhet kan anslå bestanden, og det ikke er forsket nok på ringvirkningene av uttak i næringskjeden og økosystemet.
Hvorfor er det riktig å stanse bunntråling i Oslofjorden?
Jeg starter denne delen av innlegget med å sitere direkte fra en rapport som beskriver veldig godt hvilke effekter bunntråling i Oslofjorden har hatt på artsmangfoldet i fjorden. I rapporten "Krafttak for kysttorsken" skrives det:
"Blant de ulike fiskeriene er det sannsynlig at bunntråling er den viktigste påvirkningsfaktoren på fjordøkosystemet gjennom de siste 100 årene. Skagerrak er blant de mest intenst trålte kystområder i verden, målt i antall timer trålt per kvadratkilometer (Kroodsma m.fl. 2018). Bunntråling ble introdusert til Oslofjorden (indre Oslofjord/ Bunnefjorden) ca. år 1900 etter anbefaling og instruksjon fra Johan Hjort. Et rekefiskeri basert på tråling ble etablert fra ca. 1910 med fangster fra 20 til 100 tonn årlig (Broch m.fl. 1932). Fisket var i starten svært godt og man erkjente at man høstet fra en jomfruelig/ akkumulert bestand. Ruud (1968) beskrev hvordan noen fiskearter (håkjerring, svarthå, kveite) forsvant helt fra indre Oslofjord i tidsrommet mellom grundige undersøkelser gjennomført i 1897 og årene 1963-1967. En rekke arter som tidligere var nokså vanlige på dypt vann indre Oslofjord (kloskate, havmus, sølvtorsk, uer, steinbit, m.fl.) ble svært sjeldne i samme periode."
De siste årene har redskapene som benyttes til bunntråling blitt forbedret. Det er for eksempel ikke lov å drive bunntråling med bom slik det er i Danmark. I tillegg er det innført krav om skillerist for å filtrere ut fisk fra trålen, selv om det er flere fartøy som har fått dispensasjon fra dette kravet. Men uansett hvordan man snur og vender på ting, skadene som følge av bunntrålingen er allerede skjedd, over 100 år med påvirkning fra bunntrålingen. Og selv om båtene er små og trålen skånsom (ifølge fiskerne selv) så er det ikke til å komme utenom at sammen med trålen går det 2 stk. store jerndører (tråldører) på hver side av trålen. Disse dørene brukes til å trekke trålen ut til hver side, slik at den holdes åpen. De trekkes over bunn og lager spor i bunnen som etter en plog, samtidig som de virvler opp bunnslam i vannsøylen. Forskning viser at det er betydelig mengder CO2 lagret i havbunnen og at bunntråling generelt er en stor bidragsyter når det kommer til å frigi CO2 ut i atmosfæren. Desto viktigere, hva gjør dette med oksygeninnholdet i vannet der det tråles?
Videoen viser hvordan en tråldør påvirker havbunnen.
Pr. i dag så er det kun en båt igjen som driver med bunntråling etter reke i indre Oslofjord. I ytre Oslofjord er det derimot er det langt flere, og som tidligere vist i figur 6, det var 52 fartøy som drev med bunntråling etter dyphavsreke i Oslofjorden i 2024. Dette betyr at en stenging av indre Oslofjord vil få minimale konsekvenser for yrkesfiske, da det kun er én fisker igjen som holder til i dette området. For ytre Oslofjord derimot vil det først og fremst være områdene Færder nasjonalpark og Hvaler nasjonalpark som utgjør størsteparten av reduksjon i arealer som kan lovlig tråles. Det er nemlig slik at det kun er fartøy over 11 meter som forbys å drive bunntråling etter reke innenfor grunnlinjen. Øvrige fartøy vil fortsatt ha tilgang til de fleste aktive rekefeltene i ytre Oslofjord.
Figuren over viser antall fartøy som bedriver bunntråling etter dyphavsreke i Oslofjorden, fordelt på lengdegrupper, i perioden 2021-2024. Vi ser her at i 2024 var hele 40 aktive fartøy under 11 meter som fortsatt kan tråle i lovlige områder innenfor grunnlinjen. Kun 13 fartøy vil ikke lenger kunne gjøre dette, men må holde seg utenfor grunnlinjen.
Tar vi en titt i Fiskeridirektoratet sin egen kartløsning så har vi mulighet til å kombinere de foreslåtte fredningsområdene med registrerte rekefelt. Vi ser at det er rekefeltene i nasjonalparkene Færder og Hvaler, samt rekefeltene i området øverst i kartet som heter Breiangen som blir utilgjengelige for reketrålerne dersom de nye reglene vil tre i kraft.
Ser vi på figuren over så viser denne også faktisk ferdselsmønster til fartøy som bedriver bunntråling. Vi ser da at området øverst, Breiangen, ikke er veldig tungt trålet pr i dag, det er noe tråling som foregår i den dypeste delen, men ellers svært lite. Utfra disse figurene må jeg kunne påstå at konsekvensene for reketrålerne ikke vil være av en slik art at de ikke lenger vil kunne drive tråling i ytre Oslofjord. Ja, det vil bli færre områder å tråle på, men disse områdene vil få hvile og være helt i fred. Bunnfaunaen vil kunne komme til hektene og livet der vil kunne utvikle seg i fred gjennom 10 år. Det er vanskelig å argumentere mot at dette er positivt.
På bakgrunn av de argumenter jeg har lagt frem her mener jeg derfor at det er helt riktig å opprette tre store fredningsområder hvor fiske totalforbys, og at det kun er fartøy under 11 meter som får tråle i de gjenværende områdene. Om noe kunne man gått enda strengere til verks, forby all bunntråling innenfor grunnlinjen, uansett størrelse på fartøyet.
Oppsummering og konklusjon
Med bakgrunn i det jeg har presentert i denne artikkelen mener jeg at etablering av 3 store fredningsområder hvor all fiske forbys er eneste riktig vei å gå. Det betyr ikke at jeg ikke forstår at konsekvensene vil være store, både for fritidsfiskere og yrkesfiskere. En kan også tenke at næringslivet, særlig fiskeutstyrsbutikker, vil bli rammet av tiltakene. Det vil kreve omstilling hos alle.
Det er likevel ingen tvil om at Oslofjorden har veldig mange kvaliteter utover det å bedrive fritidsfiske. Friluftsliv og rekreasjon er fortsatt tillatt. Bading, dykking, båtliv og det å ferdes i og langs fjorden. Her er mange aktiviteter tilgjengelig. Hva med å bytte ut stang og snøre med soknedregg og tau? Fjorden er full av tapte redskaper som kan ryddes. Strandsoner kan ryddes for søppel, og vi kan rydde badeområder for stillehavsøsters.
Det er ikke den kommende generasjon med barn og ungdom som vil lide mest av forbudet, de forstår og vil tilpasse seg, jeg tror nok den demografiske gruppen som viser og vil fortsatt vise størst motstand til fredningsområder er menn i alderen 50+ år som har vært vant til å høste fritt fra fjorden som en del av allemannsretten. Men tiltakene vi foreslår er ikke for dem, de er for å sikre fremtidige barn- og ungdomsgenerasjoner et bærekraftig fiske i fjorden. Og her må vi alle bidra.
Når det gjelder yrkesfiske så svartmales situasjonen voldsomt fra blant annet fiskerimiljøet i Utgårdskilen på Hvaler, frontet av ordfører Mona Vauger. Hun er veldig opptatt av alle mulighetene som ligger i havet, og "hva vi skal leve av etter oljen" som hun sier. Vel, havet er fortsatt rett utenfor dørstokken på Hvaler. At man ikke kan få lov til å tråle i en nasjonalpark (Hvaler nasjonalpark) tenker jeg i seg selv burde være en selvfølge. Men miljøet på Utgårskilen har også mulighet til å tilpasse seg. Trålerne må finne andre rekefelt utenfor grunnlinjen. Dette er også en mulighet til å omstille selve fisket til å gå mer over til mer skånsomme passive redskaper. Jeg tenker at myndighetene bør etablere en saneringsordning for de fiskere som ikke vil klare overgangen til de nye reglene i fjorden. På denne måten vil fiskere som ønsker det kunne avvikle driften uten å sitte igjen med gjeld knyttet til båt og utstyr.
Jeg støtter de tiltak som er lagt ut på høring og håper mange med meg vil gjøre det samme. Samtidig respekterer jeg de som mener tiltakene er for inngripende. Uansett hva du måtte mene, så vil jeg oppfordre til å sende inn høringssvar slik at din stemme blir hørt!
Hilsen Atle
Comentarios